Cello og kontrabass

Alt begynner med en idé. Kanskje vil du inn i et orkester. Kanskje vil du løfte spillet ditt til et helt nytt nivå.

Funksjonell anatomi i sentrum av teknikken din, i musikkens tjeneste!

For musikeren er det viktigste verktøyet ubestridelig, og vil alltid være, øret. Det er gjennom øret musikeren former den indre sangen som fungerer som klangmodell. Det er takket være øret musikeren kan bedømme kvaliteten på det som frembringes. Og det er øret som kontrollerer at den opprinnelige intensjonen gjengis trofast.

Det er derfor en illusjon å håpe at kvaliteten på en bevegelse eller en perfekt holdning alene kan skape skjønnheten i en klang eller en tolkning. Uten øret som drømmer, uten øret som våker, er kroppen maktesløs.

Men øret ville ta grundig feil om det trodde seg allmektig. Ved å forsømme kunnskapen om kroppen og hvordan den fungerer, fratar musikeren seg selv den mest direkte veien til målet. Fremfor alt løper musikeren en stor risiko: å skade, midlertidig eller til og med uopprettelig, nettopp det verktøyet som er så nødvendig for de kunstneriske ambisjonene.

Etter selv å ha gjort avgjørende endringer i min tilnærming til holdning og i forståelsen av bevegelsene mine, ser jeg i dag hvor rett jeg hadde i å interessere meg for musikerens biomekanikk og oppsøke dem som studerer dette spørsmålet.

Som cellist, som lærer og som dirigent kan jeg ikke sterkt nok anbefale mine kolleger og studenter å vie dette sin fulle oppmerksomhet. Deres egen intuisjon, eller rådene de har fått fra lærerne sine, er ikke nok. En velbegrunnet kunnskap om hva som står på spill for kroppen, kan spare dem for problemer som timevis med øving ofte ikke løser, og noen ganger til og med forverrer …

Når en bevegelse inngår i en harmonisk prosess, har den alle muligheter til å gi langt større effektivitet ved instrumentet. Da gir den reelle forbedringer i tonedannelsen og gjør virtuositeten mye lettere, og den fører til den følelsen av letthet som er så ettertraktet på scenen, og som jeg liker å kalle letthetens koreografi.

Xavier Gagnepain – Cellist og lærer

Etter suksessen med de to første bindene av «Musikerens anatomi», viet henholdsvis fiolin og bratsj og blåseinstrumenter (trompet, horn, trombone, tuba), var det tredje bindet etterlengtet. Det er viet studiet av anatomi og fysiologi, denne gangen anvendt på spill på cello og kontrabass.

Denne boken er en entusiasts verk. Marc Papillon elsker musikk og kunst i sin alminnelighet, og han er glad i musikerne han har arbeidet med i årevis som fysioterapeut.

Som enhver entusiast elsker han å dele det han vet. Det gjør han på de mange konferansene han deltar aktivt i, og gjennom kursene og workshopene han jevnlig holder i Frankrike og i utlandet. Denne nye boken gjenspeiler dette engasjementet for kunnskapsformidling og undervisning for musikere. Musikere kjenner instrumentets anatomi til fulle, hvordan det fungerer, og alle de tekniske finessene som lokker frem de vakreste klangene, nyansene og fargene. Men musikerens første instrument er hans eller hennes egen kropp, den som gjør det mulig å bruke musikkinstrumentet (Aristoteles sa at hånden er instrumentenes instrument).

Og svært ofte kjenner ikke musikere denne kroppen, som likevel er en av deres mest dyrebare eiendeler. For å bruke kroppen optimalt, ta vare på den og ikke «slite den ut» for tidlig, er det likevel nødvendig å kjenne grunnleggende anatomi og forstå fysiologien.

Med denne boken gjør Marc Papillon det mulig for cellister og kontrabassister (profesjonelle, amatører og lærere) å tilegne seg kunnskapen de trenger for å bygge opp bevegelser som er så ergonomiske som mulig og respekterer anatomien og fysiologien best mulig. Bare til denne prisen, prisen for kunnskap om kroppen, kan risikoen for spillrelaterte plager (tendinopatier, feilbrukssyndromer, overbelastningssyndromer og andre yrkesrelaterte lidelser) unngås.

Etter fiolinister og bratsjister, etter blåsere, har nå cellister og kontrabassister den store fordelen å få en svært pedagogisk bok som gir dem den kunnskapen som er avgjørende for å forstå den instrumentale bevegelsen. Hvert begrep forklares svært tydelig; hver tekstside står overfor en svært oversiktlig illustrasjonsside som kombinerer fotografi og tegning. Terapeuter, og særlig fysioterapeuter, vil også finne en rekke nyttige nøkler i denne boken til behandlingen av sine musikerpasienter.

La oss håpe at andre instrumentalister snart får glede av nye bind!

Yves Le Bellec – Håndkirurg

Som improvisatør har jeg alltid forsøkt å være så fri som mulig i musikken jeg spiller. Jeg har alltid arbeidet mot dette, og prøvd å utvikle det musikalske øret mitt for å frigjøre det fra alle blokkeringer.

Under øvingen min, alene eller med band, ble det likevel klart for meg at øret alene ikke hadde kraft til å frigjøre det musikalske språket mitt. Kroppen hadde også noe å si. Så jeg begynte å observere den mens jeg spilte, og jeg prøvde å forstå den.

Hvorfor var noen bevegelser på instrumentet vanskeligere enn andre, selv om jeg prøvde å bruke det lærerne mine hadde lært meg?

Hvordan kunne det ha seg at jeg hadde nådd et ganske høyt teknisk nivå og kunne spille svært krevende fraser og/eller i raske tempi, mens enkelte fraser i et angivelig lett tilgjengelig register på instrumentet var vanskeligere å spille perfekt?

Kroppen min viste seg å være avgjørende for min oppfatning av tempo, for intonasjonen, for utholdenheten og for arbeidet med klangen.

Jeg innså at en empirisk studie av min fysiske atferd mens jeg spilte, ikke var nok. Jeg trengte en teknisk forståelse av hvordan musklene mine, leddene mine, pusten min fungerer … for endelig å fjerne de siste hindringene for den friheten jeg søker på dette så krevende instrumentet!

Étienne Renard – Kontrabassist