Stemme og beatbox

Alt begynner med en idé. Kanskje vil du bli med i et eksisterende band eller starte et nytt ensemble? Kanskje vil du løfte spillet ditt til et helt nytt nivå?

Se med nye øyne på hvert av systemene som er involvert, slik at du deretter kan bruke dem sammen med letthet:

- Det vertikale aksesystemet: fra føttene til hodet, via bekkenet og ryggsøylen

- Det horisontale aksesystemet: skulderbeltet, som består av to skulderblad og to kragebein

- Det manuelle systemet: overarmene, underarmene og hendene

- Pustesystemet: mellomgulvet og bekkenbunnen, mage- og setemusklene

- Vibratorsystemet: stemmebåndene, som ligger i strupehodet (halsen) rett over luftrøret

- Resonatorsystemet: svelget og munnen (stemmekanalen), den bløte ganen

- Artikulasjonssystemet: tungen

- Ansiktsuttrykkets system: ansiktet og leppene

- Intensjonssystemet: musikk og kunstnerisk sans, følsomhet.

Funksjonell anatomi i sentrum av teknikken din, i musikkens tjeneste!

For meg er human beatbox full av mysterier.

Hvor kommer lydene egentlig fra? Hvordan lages de? Med hvilke midler? Hvilke muskler og ledd er involvert?

Bare noen få «grunnleggende» begreper er innen rekkevidde for meg, ut fra det jeg kjenner fysisk (lepper, stemme, pust, tunge osv.)

Men siden jeg ikke er anatom, stiller jeg meg mange spørsmål.

Jeg er nok ikke den eneste som stiller dem.

De eneste kildene jeg har lært av, er utvekslinger, møter og samtaler på ulike beatbox-arrangementer.

Å være del av en (undergrunns)scene som delvis bare har som mål å oppdage nye lyder, uten egentlig å vite hvordan denne maskinen som kalles kroppen fungerer, er for meg både et spørsmål og en bragd.

Mysteriene i human beatbox springer nemlig i stor grad ut av kjøttet vårt, organismen vår, fysiognomien vår og mye mer …

Likevel vet vi svært lite om dem.

Dagens beatboksere er sanne akrobater med ansiktsmusklene.

Derfor har vi «utøvende» musikere all grunn til å lære så tidlig som mulig å fordele innsatsen på mest mulig hensiktsmessig måte, slik at vi lærer å spare på energien og dermed holder ut over tid.

Denne boken gir oss de grunnleggende nøklene til å forstå dette organiske instrumentet som vi alle har.

Det som kan være til nytte for vokalkunstnere, kan i like stor grad være til nytte for lærere som ønsker å berike kunnskapen sin om hvordan denne kunsten formidles.

Alexinho – Beatbokser, verdensmester i beatbox

Jeg husker første gang jeg gikk på scenen for å synge en sang jeg hadde skrevet, tekst og musikk. Jeg hadde akkurat fylt tjue. Det var kjærlighet ved første blikk … oppdagelsen av et rom der jeg straks følte meg hjemme. I årene før hadde jeg hatt den dårlige erfaringen at fingrene skalv under gitareksamenene mine. Men den dagen, til tross for sceneskrekken, til tross for at hjertet hamret i brystet, skalv ikke stemmen min; ordene og tonene var der, ingen famling, ingen hukommelsessvikt. En følelse av lykke, eufori og kraft fra første stund … Verden kunne ha rast sammen rundt meg; jeg sto foran et publikum som lyttet til meg! Og rett etterpå lysten til å gå tilbake så snart som mulig. Jeg kunne si at jeg stupte i vannet og, først da jeg var i vannet, innså at jeg var en fisk!

Fortsatt i dag er scenen et spesielt og enestående sted for meg. En blanding av et rom som er åpent mot verden og et helt intimt rom, der all frihet er mulig. Slik sett ligner det på skriving. Bortsett fra at når man skriver, er man alene med seg selv, mens man på scenen er alene med alle! Et sted der andre motsetninger møtes, som det å føle seg på én gang «en annen» og «helt seg selv».

Jeg begynte å synge rett og slett for å dele sangene jeg skrev, med et publikum. Uten teknikk, uten å ha arbeidet med stemmen, holdningen eller scenespillet … Og fra sang til sang, fra scene til scene, ble jeg sanger …

Jeg synger …

For å kle de grå timene / Og fargelegge himmelen blå
For å være i Venezia på et blunk / Kjenne solen når det regner
Og beruse meg når natten faller på / Så jeg ikke lenger er redd for ulven
Dypt inne i skogen, dypt nede i brønnen / For hva som helst, for ingenting …

Etter det tok jeg alle slags kurs: sang, teater, mime, klovneri, tolkning … Jeg trente meg selv i å «bevege meg» på scenen, å «snakke», å puste, å synge! Stemmen min spilte meg flere stygge puss. Jeg oppsøkte stemmeleger og logopeder … Jeg lærte å lytte til den, å kjenne den, å høre når den blir trett, å ikke mishandle den. Å mestre den, på en måte. Jeg lærte også å kjenne meg selv bedre, med mine svakheter og mine styrker. Marc tilbød meg et forskningsbasert arbeid forankret i hvordan kroppen fungerer i samspill med sinnet og følelsene.

Musikerens anatomi. Denne boken lever opp til tittelen sin. Likevel hadde jeg ingen anelse om eventyret som ventet meg, så spennende og så sammensatt på samme tid! Å lese den er virkelig som å dra ut for å oppdage livet på havets bunn!

Men utover en beskrivelse, ja en disseksjon, vakkert illustrert side etter side, utover den fenomenale rikdommen av informasjon den samler, utover forskningen hans og lidenskapen han formidler til oss, gjør Marc Papillon oss bevisst opphavet til og ringvirkningene av bevegelsene våre; han hjelper oss å forstå hvor en bestemt smerte kommer fra, og å tilpasse kroppsholdningen, bevegelsene og pusten til våre behov. Han gir oss også «nøkler» til å «samle» det som fysisk kan samles, slik at vi ikke lar oss overvelde av ekstra ubehag når vanskelighetene oppstår.

For min del er det essensen av det jeg tar med meg. Uten å glemme at det til syvende og sist alltid er kunsten, musikken, gleden ved å lære, gleden ved å spille og selvfølgelig mennesket, ufullkomment per definisjon, som står i sentrum for forskningen hans!

Etterskrift: Noen muskelnavn jeg aldri hadde hørt om, fikk meg til å drømme … Deilige retter eller steinete tinder? Til slutt valgte jeg en fjelltur, gjennom disse linjene jeg skrev for moro skyld:

Bestig tindene på Store Sagtann,
gå ned igjen langs baksiden, og dra
for å dyppe føttene i det iskalde vannet i Lille Rundmuskel …
Sol deg … skjerm pannen,
klatre opp mot Galea helt til Masseter,
styrt ned langs Romboidene, trekk frisk luft,
der, hils Hans Eminense Hypothenar,
og spis middag på Lendeplassen, i Kunstens gate.

Nathalie Solence – Sanger – Låtskriver